Snarlig hjemreise

Så nærmer hjemreisen seg, og jeg både gruer, men mest gleder meg til å dra hjem. Det blir veldig rart å komme tilbake til en hverdag der tilsynelatende ting har stått ganske stille mens jeg har vært borte på noe som føles som lengre tid enn 3 måneder. Likevel vet jeg at det vil dukke opp ting som folk snakker om, og når jeg da ikke skjønner et ord av hva som blir snakket om, så blir det sikkert sånn «åååhh, stemmer, du var i Namibia da du, ja!». Og bare med tanke på hvilke sanger som er populære for tiden – jeg har jo nesten ikke peiling på den europeiske popverdenen. De sangene det har gått i her i sørligere strøk er Yori Yori av Bracket og Bojo Mujo (Marry Me) av Thando Iwam. Jeg har hatt et helt utrolig opphold her, som nesten ikke kan beskrives, så det blir litt trist å dra fra dette landet. Gleder meg til å fortelle om alt jeg har opplevd her til familie og venner, må lage i stand en revidert bildemappe til jeg skal ha bildefremvisning. 25 bilder av en elefant på rad er vel strengt tatt ikke nødvendig å vise frem…

En stillestående elefant

I tillegg tror jeg det kan bli vanskelig å opprettholde den nye, sunne livsstilen jeg har lagt meg til her med både trening, minimalt med stress, nok søvn (!) OG sunn spising jf. Grete Roede-opplegg. (Hege, tusen takk for fin kommentar;)) Hvis det finnes noen svigerinner der ute (eller andre for den saks skyld) som har lyst til å bli med meg på «et nytt og bedre liv», så er jeg klar for å lage en plan sammen med dere 😀 MEN det nye og bedre livet kan ikke starte sånn med en gang, for når jeg kommer hjem på søndag er jeg veldig forberedt på å spise ting jeg har savnet her i landet. Mamma har allerede fått en bestilling på pannekaker til middag. I tillegg skal hun ha gjemt unna en sånn lillapakning med 4 påskeegg, håper bare at pappa ikke har funnet det gjemmestedet. Hege, angående sjokoladekake: Brownies, tanse..??:) Har FRYKTELIG lyst på brownies! Jeg gleder meg også veldig mye til å drikke vann fra springen, mmmmmmmmmmm, Engernesetvatten!!!!:) Så, nok om mat.

Den siste uken vi har igjen i landet har vi bestilt oss treningspass på et treningssenter nærme det backpackerstedet vi bor, Chameleon. På dette treningsstedet kjører de organiserte timer i sal hver dag. På mandag var vi på aerobic med den mest morsomme instruktøren jeg har sett på lenge. Kropps- og hodefasongen hans minnet meg veldig om Karlsson på Taket, og i tillegg hadde han et entusiastisk ansikt. Kjempemoro! I går, tirsdag, skulle vi på yoga. Thea og jeg hadde aldri prøvd det før, og var litt spente. Makan til ubehagelig trening er det lenge siden jeg har opplevd! Med mye pusting, og en del bevegelser med hodet opp-ned, var dette uvant for en fotballvant kropp. Jeg var en hårsbredd unna å svime av, og ble fysisk kvalm underveis pga. all den uvante oksygentilførselen. Det er vel heller ingen hemmelighet at jeg ikke er verdens mykeste person, og fikk virkelig tøyd på lemmene. Likevel – det var en morsom opplevelse, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde hatt godt av å være med på yoga flere ganger.

Så til et avsnitt som er litt mindre hyggelig, og som du ikke må vise til bestemor før jeg kommer hjem, mamma. Heldigvis, så har det meste gått bra! Men… Jentene fra Oshakati skulle komme ned til Windhoek i går kveld, og bo på rom rett ved siden av oss på Chameleon. Alt gikk veldig fint helt til de skulle gå av bussen når de kom frem til Windhoek. Det ender opp med at bussjåføren har organisert det så jentene blir hentet av noen bussjåføren kjenner, og de setter seg inn i bilen med kofferter og alt annet pikkpakk. Det er også med to andre menn, og jentene har selv sett i ettertid at de aldri skulle ha satt seg inn i en vanlig bil som ikke var en taxi med 3 menn. Det ender opp med at sjåføren stopper bilen ved en «dalsøkk», og en mann kommer opp på Veronicas side med en kniv, og sier hun skal gå ut av bilen. Vero ser kniven med en gang, holder hodet kaldt og sier med en gang at hun skal gå ut og at mannen bare kan ta alt han vil ha. Charlotte og Heidi blir litt mer oppskjørtet, skriker litt og vil prøve å ha med seg tingene sine, så Vero forteller de at han har en kniv, og at de bare må komme seg ut av bilen. Jentene går ut, og mennene hiver seg inn i bilen igjen og kjører. Jentene ble altså truet med kniv (og Charlie med en skiftnøkkel) og ranet for mer eller mindre ALT hva de eier. Alle tre koffertene er borte. Heldigvis gikk alt bra med jentene fysisk, og tyvene glemte en veske som Vero har med både pc, pass og billetter, så da har de i det minste fortsatt bildene fra alt de har opplevd her i 3 måneder. Men fysj for en stusselig opplevelse helt på tampen av et langt utenlandsopphold. Da er jeg likevel glad for at det eneste som har skjedd med oss tre jentene som har vært i Tsumeb er at min pc ble stjålet fra kofferten min i Sør-Afrika. Charlie og Heidi har tatt passbilder i dag, og det var ikke noe problem å skaffe seg nødpass. Da får de heldigvis dratt hjem på fredag, som de opprinnelig skulle!

Jeg reiser fra landet kl 15.15 på lørdag. Forhåpentligvis. Hvis Islands vulkaner fortsatt holder seg ganske rolige. Hvis flyet er i rute skal vi lande på Gardermoen kl 11 på søndag, så da regner jeg med det blir Alexander Rybak-tilstander?!? Eller..?:) Men NUH skal vi gå og ta ut litt penger så jentene fra Oshakati får skaffet seg litt nødvendige ting. GLEDER MEG SÅ MASSE TIL Å KOMME HJEM!!!:)

Todeloo

Lang avskjed

De enøyde bandittene (Anne og meg)

Lucky Luke og Cowboy-Laila på båtcruise

Da fikk jeg meldingom at mamma, pappa og Roar har kommet seg med på et fly, og ENDELIG var vi kvitt dem!;) Neida, det har vært veldig hyggelig å ha de på besøk. Planen var at de skulle dra med fly på mandags kveld, men grunnet en viss vulkan på et visst Island, så ble disse planene skrinlagt. De har ringt etter oppdateringer på flyplassen flere ganger daglig, i tillegg til at folk har sjekket ut litt på hjemmefronten, men siste beskjed i går var at de ikke kom til å få dra før søndag (!). Likevel prøvde de lykken, og dro på flyplassen i dag tidlig. De sto på standby, men de kom akkurat med alle 3. På businessklasse… Så jeg tenker det er 3 stk glade norbaggar som forlater flyplassen i Windhoek i dag.

De siste dagene her har vi bare spilt yatzy, solet, badet og trent litt. Pappa trodde som vanlig han var en solings-supermann, og slengte halvhjertet på seg litt solkrem her og der. Dette resulterte naturlig nok i en del ILLrøde flekker. Men når de forlater landet, så er de nok litt brunere enn da de kom! Tiden fremover skal mer eller mindre kun bestå i soling, litt bading, trening og jobbing med oppgave, så vi har planene klare frem til avreise. Den nærmer seg med stormskritt, og jeg håper sterkt at vulkanene på Island ikke har tenkt å gulpe opp aske når den tid kommer. Til Roar, mamma og papp – takk for besøket! Til dere andre – nå kommer jeg snart hjem!:) Og Erik, jeg kommer til å banke deg…
Hege: Jeg beklager å måtte skuffe, men det ser dårlig ut med noen ny svoger, altså 😀

Todeloo

Rettelse + bilder

Det går litt fort i svingene, så jeg må bare få presisert at Livingstone såmenn ikke ligger i Namibia, men i Zambia selvfølgelig…

Har hatt det absolutt strålende de dagene vi har hatt besøk her, opplevd massevis av ting. Merkelig nok har jeg det litt travelt også nå, vi spiller nemlig yatzy som jeg ligger an til å vinne… Tilfeldigheter? neppe. Uansett, jeg prøver å legge inn et par bilder, så snakkes vi neste gang?;)

Mamma og pappa hilser, todeloo!

Et aldri så lite hoppebilde foran Victoria falls - Anne, meg, Thea og Marte

Mamma og pappa på en (på forhånd) uplanlagt kanotur

Livingstone

Da var vi i Livingstone i Zambia. Jeg får oppleve så mye her nede i Afrika, og føler meg særdeles heldig og lykkelig!

Mamma, pappa og Roar – kjæresten til Thea, har ankommet. I helga var vi som skrevet tidligere i Etosha. Det var kjempemorsomt. Vi holdt på å kjøre på både sjiraff og elefant, og det var ganske stor spenning i bilen når elefanten begynte å slenge i huet til de andre bilene for å vise de at de kom litt for nære. Det er ikke barebare å tulle med de elefantene, de kan LETT vippe bilen rundt! Kjempespennende 🙂 Vi fikk nesten sett neshorn denne gangen, men kom dessverre akkurat for sent pga. den tidligere nevnte elefanten. På natta campa vi ute etter et særdeles deilig måltid laget over bålet av guiden som fulgte oss, Chris. Før vi la oss kunne vi høre brølene fra løvene som holdte til ca 3 km unna – moro! Dessverre fikk vi ikke sett noen løver denne gangen heller. Det har akkurat vært regntid i Namibia, så derfor er det ganske vanskelig å få se dyrene ved vannhullene, ettersom de kan finne seg vann nesten overalt.

Akkurat nå er vi i Livingstone i Namibia. I går gikk vi og så på Victoria falls, og ble helt gjennomvåte fordi fallene er så store at det regner masse fra de. I tillegg hadde vi litt nærkontakt med noen bavianer, les mere om dette i Martes blogg – http://martegullhone.blogspot.com/. I dag har vi delt oss litt. Marte og mamma dro på gåtur med løvene, og med bare en pinne som våpen kunne de både klappe og klø litt forsiktig på de! Vi andre fem var på mikroflytur over Vic. falls. Det var meget spesielt!:)

Jeg har litt dårlig tid , men skal prøve å få laste opp noen bilder neste gang. I mellomtiden får dere kose dere med videoen som er lagt ut på Marte sin blogg. Hun hoppet i strikk i dag, og det var helt galskap. Anne og jeg ble med på brua for å støtte henne, og det var helt forferdelig. Begge to felte noen tårer etter Marte hadde hoppet, og hang opp ned der laaaaangt nede mot Victoriafallene 😉

Håper dere alle koser dere der dere måtte befinne dere, i morra tar vi fatt på en 15 timers kjøretur tilbake til Tsumeb.

TODELOO!

Aktivitetskalender

I dag er Thea litt sjuk (halsvonde), og Marte er fortsatt i Windhoek etter aa ha fulgt Guro ned dit for aa fly hjem i dag. Det er bare 2 dager til Thea og jeg ogsaa faar Norgesbesoek, og vi gleder oss veldig. Litt rart aa tenke paa sammensetningen av reisefoelget som skal kjoere de 5 timene opp fra Windhoek til Tsumeb. Marte, Theas kjaereste og mine foreldre, UTEN Thea og meg…:)

Jeg kjenner naa at turen begynner aa naerme seg slutten, og at programmet for resten av turen er spikret. I gaar kveld laa jeg og tenkte paa Norge og organisatoriske ting som jeg nesten har klart aa glemme her. Det har vaert veldig godt ikke aa ha ansvar for noe stort mere enn meg selv, og slippe aa ta hensyn til andre enn Martes, Theas og mine interesser. Likevel kjente jeg i gaar kveld at det skal bli riktig saa godt aa komme hjem til den travle hverdagen. I mai er det baade kor og fotball for fullt, og dette passer meg utmerket. I tillegg haaper jeg aa faa jobbet litt for aa tjene noen grunker igjen, og ikke minst vaere masse sammen med baade familien og vennene mine der hjemme. Det skal bli saa morsomt 🙂 I tillegg maa vi vel ogsaa skrive ferdig oppgaven vaar, men det tror jeg skal gaa helt fint.

Hvis noen er nysgjerrige paa hva som skal skje naar jeg faar besoek, saa legger jeg enn en liten aktivitetskalender her for den neste halvannen uka, ettersom jeg sikkert ikke har saa mye tid til aa blogge underveis.

Paa loerdag ankommer besoeket litt utpaa dagen, saa da skal vi ta de med paa middag paa et sted som heter Dros her i Tsumeb.

Soendag staar vi opp tidlig, og kl 6 blir vi hentet av safariguider som tar oss med til Etosha nasjonalpark.

Mandag blir vi kjoert hjem, etter at vi forhaapentligvis har sett baade det ene og andre dyret. Da blir det en rask ompakking, foer avreise til Vic. falls. Det tar antakelig rundt 15 timer aa kjoere hit, saa vi deler opp reisen dit paa to dager. Underveis overnatter vi paa Ngepi lodge.

Tirsdag tar vi en rask tur nedom et «game reserve» i naerheten av lodgen, og krysser fingrene for aa se bl.a. flodhester her. Dette har vi nemlig ikke sett i Etosha. Saa fortsetter turen til Vic. falls, og vi regner med aa naa frem i loepet av eftaen/kvelden.

Onsdag og torsdag tilbringes i Vic. falls uten spesielle fastsatte planer. Marte planlegger aa hoppe i strikk, og det kommer ikke paa tale for min del – et sted gaar grensa!

Fredag blir det avreise tidlig paa morgenen, foer vi bruker hele dagen til aa kjoere hjem til Tsumeb. Heldigvis kan baade pappa og Roar, kjaeresten til Thea, bytte paa aa kjoere leiebilen pappa har leid, saa satser paa at det er overkommelig.

Loerdag drar vi til Uris lodge, en lodge vi har tilbrakt en del tid paa mens vi har vaert her. Kjempehyggelig, ganske skjermet, lodge med verdens hyggeligste mennesker. Forhaapentligvis skinner solen, saa vi kan sole og bade litt. Vi skal sove over paa Uris denne natta, og vi her i Tsumeb gleder oss voldsomt til det!

Soendag blir det ogsaa soling og bading ved Uris, og hvis firhjulingene fungerer saa blir det kanskje litt kjoering. Har du lyst har du lov!

Mandag blir vi med besoeket vaart ned til Windhoek igjen, tar farvel med de, og tilbringer de siste to ukene vaare paa et backpackersted som heter Chameleon.

Ingen skal beskylde oss for aa mangle evnen til aa planlegge, hae?;)

Naa faar jeg ta en tur hjem til sjuklingen min, og se om formen hennes er noe bedre. TUSENTUSENtakk for kommentarene dere legger igjen paa bloggen (eller facebook, for dere som kommenterer eller mailer der) jeg setter saa ufattelig pris paa aa hoere fra livene til alle dere som har kommentert 🙂 Gir meg alltid et smil om munnen!

Todeloo

PS: Jeg satser paa at naerslekta mi er klar for aa komme til oss kvelden den 2. mai, og se paa bilder osv?:) bestemor og farmor, dette gjelder spesielt dere! (men ogsaa gjerne dere ogsaa da, mamma og pappa, for ikke aa snakke om Ole A, Stein og Jon T med familier. Ja, bare ta med Vilde, JT) og bestemor: ikke tenk paa at det egentlig er bursdagen til Stian – han har allerede nedprioritert aa bake kake til min hjemkomst til fordel for en Sundetkamp… SNAKK om feilprioritering!

Hvor SKAL man begynne?

Da var vi ferdige i praksis, og èn mnd med ferie begynner. Det var veldig trist å ta farvel med alle menneskene man har blitt så glad i. Marte hadde sin siste dag på tirsdag, ettersom hun dro ned til Windhoek på onsdag for å hente søsteren sin Guro. Thea og jeg hadde vår siste dag på onsdag. Likevel ble det grining på oss alle tre fra første sekund på tirsdag, når lærerne på morgenstunden sang en av de sangene de pleier å synge. Da sto 3 stk norske jenter og stortutet… 😛 I matpausen mente vi å synge et par sanger med pianokomp for å ta farvel. Bibliotekardama, Mrs. Damases, skulle absolutt ha oss til å trille pianoet til «lærerværelset» sånn at vi kunne synge der. Vi kviet oss, men ble til slutt overtalt. Da viser det seg etterhvert at lærerne tar resten av dagen fri, for da er det avslutningsfest for oss norske studentene. Det var kjempehyggelig! De disket opp med både mat og drikke, og hadde til og med kjøpt avskjedspresanger til oss! På onsdag prøvde vi å stagge tårestrømmen litt ettersom vi gråt så mye på tirsdag, men det var ikke bare lett å holde seg når elevene i klassen så på deg med sorgtunge øyne og spurte «hvorfor må dere dra?». Det har uansett vært en helt unik og vidunderlig praksisperiode, som jeg aldri hadde kommet til å få oppleve maken til hjemme i Norge.

Har jeg forresten fortalt om independence dag? Det tror jeg ikke. Helga for ei uke siden kjørte vi en høykulturell helg. På lørdag feireit vi nasjonaldagen til Namibia. Eeeegentlig er denne datoen 21. mars, men dagen ble feiret helga etter her i Tsumeb. Anne, Marte, Thea og jeg fikk utdelt t-skjorter og solskjermer av Kasiringua (kontaktpersonen vår her), og følte oss som skikkelige turister der vi vandret rundt som ekte frigjøringsfeirere. Et lite bilde av stasen her:

Marte og jeg i den fine habitten 😀

På søndag fortsatte vi å være kulturelle, og tok oss en startur til kirka for å undersøke hvordan det var. Også dette var en annerledes opplevelse, bl.a. mye mere sang og musikk, og høyere religiøst innhold enn hva jeg har opplevd hjemme i Norge.

På onsdag tok vi med Kasiringua og søstera til Marte på et spisested som er ganske nyåpnet her, og heter Dros. Adriano/Alfredo (som jobber sammen med Kasi) kjørte oss, og hadde ikke plass til alle i bilen samtidig. Thea og jeg ble med på sisterunden, og passet på å få tatt et bilde med selvutløser før vi dro:

Thea og jeg pyntet til middag med Kasiringua

Torsdag tok tidligere nevnte Mrs. Damases oss med til en tur til location. Dette er en plass hvor de fattigere her i byen bor i blikkhusene sine. På denne turen støtte vi på en av elevene jeg har hatt i fjerdeklasse, og som er den eleven jeg har hatt mest med å gjøre. Det var skikkelig stas å få se ham igjen, og han smilte sjenert når vi var der (han smiler sjelden). Et lite bilde igjen:

Og ikke minst: Jeg fikk tilsendt påskeegg og påskekyllinger fra Norge, for dere som ikke vet det, av Hege og Stein med familie, som kom frem rett før helga. Sjokoladeegga var ikke formet som egg, men som noe flatklemt noe etter turen, men FY SØREN så godt det smakte!:)

I helga har vi vært på en utflukt, en langtur. Vi kjørte nordover til et sted som heter Opuwo, og her så vi både på Ruacana falls, og besøkte Himbaene – et av folkeslagene her i Namibia. Damehimbaene går toppløse, og smører inn både kropp og hår med et rødaktig middel laget av smørfett og okerstein. Vi kjøpte noen crafts (eller greeeefts, som vi kaller det på Namibisk-Engelsk) her, og fikk omvisning i noen av Himbahusene. I tillegg ble vi smurt inn i ansiktet med denne røde blandingen:

Vi prøvde å skli rett inn i mengden blant himbaene...

Selve byen Opuwo var i utgangspunktet en liten nedtur. Det var tydelig at byen ikke bare preg av så mye turisme, så masingen på oss som var der var desto større. Dessuten var det også litt kjedelig at det ikke fantes vann der vi bodde mellom kl 21 og 6. Likevel fant vi plutselig ut at det var et hotell der langt oppi intet, og prøvde å ta turen dit. Dette med positivt resultat, der var det både basseng og kjempemat. Turen ble alt i alt utrolig bra, og så billig som vi kunne få det ettersom vi fikk låne hus, og hadde egen «privatsjåfør» i 63 år gamle, britiske Derreck som jobber sammen med Anne. Da ser jeg bare med iver frem til lørdag når mamma, pappa og kjæresten til Thea kommer på besøk 🙂

Todeloo

Marte og jeg med hvert vårt kjede kjøpt av Himbaene (jeg lånte mitt av Guro for anledningen)

Hverdagen…

… er tilbake igjen, men ikke for lang tid. Denne uken er vi å en annen skole enn den vi vanligvis er på, for å gjøre de siste undersøkelsene til oppgaven vår. Vi har kun igjen morradagen i praksis, pluss de tre første dagene neste uke. Det er helt sykt hvor fort tiden har gått i det siste, og jeg kommer til å få det hardt når vi må ta farvel på onsdag til uken. Barna her synes det er veldig stas å være i kontakt med oss, og det gjelder andre veien også!

I går var vi invitert på middag til Shililifa, læreren jeg følger. Der fikk vi tradisjonell mat, og det var faktisk ikke verst. Mye av det er ting vi har smakt før 🙂 Det var kjempehyggelig å bli invitert hjem til noen, og bli vist litt rundt osv.

Helga skal brukes til å komme seg etter forrige helg. Vi skal også prøve å få utnyttet den til å bli litt brune i sola. Hva skjer hjemme, hvordan skal folk tilbringe påsken? Kjempestas med alle kommentarer som blir lagt igjen her, er så morsomt å lese 🙂 Til slutt noen bilder fra helga som var. DET VAR SÅ MORSOMT!!!!

Todeloo 🙂

Quadbiking/firhjulskjøring i sanddynene, med en rask stopp for å fotografere havet. Og meg...

Rasende fornøyd med å være i fritt svev 🙂

Morgenblogg

Da var vi på siste dagen vår her i Swakopmund. Èn ting er at vi har hatt det absolutt toppers her, noe annet er at det er gratis nett her, så da går det an å bruke det. Bloggene jeg har laget i dette landet her har stort sett vært hasteblogger, men nå har jeg litt bedre tid.

Angående hoppet: Jeg lever på det enda, men synes nesten det er vanskelig å huske hvordan det var. Heldigvis har vi både video og bilder, så man kan sitte og mimre. Mannen jeg hoppet med heter Craig Milne og er en av de i verden som har foretatt flest fallskjermhopp. Han var utrolig snill med meg underveis, selv om han selv nok syntes han hørtes litt lite tøff ut når jeg hardnakket påsto at han var «kind». Opprinnelig var det, som skrevet tidligere, helt totaaaalt utelukket at jeg skulle hoppe. Grunnen til det er for at jeg er fryktelig høyderedd, og rett og slett bare fordi det er en ganske ekstrem ting å gjøre. Når det nærmet seg for Thea og Marte (som har planlagt hoppet, og gledet seg, i flere uker) klarte jeg derimot ikke å dy meg. Kravene mine til mine kjære samboere var at jeg gjerne ville hoppe med en av de to, og at jeg ville være førstemann ut av flyet av oss to som skulle hoppe. De var helt i ekstase over at jeg ble med, og når Veronica ellet mellom Marte og Thea, så ble det til at jeg skulle hoppe sammen med Thea.

Marte var den første som kleiv oppi drakten sin, og vi trodde hun var førstemann opp med flyet. Plutselig skulle Thea og jeg også ha på drakter og sele, og da ble det til at vi dro ut først. På vei opp var jeg ikke så veldig nervøs, av den enkle grunnen at jeg fant ut at det var lurest å unngå noen særlig refleksjon over hoppet på forhånd. Men da de åpnet døra på flyet etter vi hadde ankommet 10 000 fots høyde, og jeg kjente vinden ruske i håret, tenkte jeg at det var galskap. Det jeg husker fra øyeblikket vi skulle hoppe, er omtrent noe sånn som «nå skjer det» kombinert med skrekkblandet fryd. Jeg stolte fullt og helt på Craig som jeg hoppet med, lukket øynene, og håpet på det beste 😛

De første 2-3 sekundene er helt uvirkelige. Det går ikke an å beskrive den følelsen man har. Jeg holdte nok ikke øynene lukket så lenge, for når jeg åpnet de igjen hadde vi fortsatt ikke kommet oss helt i den flygende stillingen, så jeg fant ikke igjen bakken med øynene. Men etter en kort stund så jeg at bakken var der laaaaangtlangt under oss. Og her kommer adrenalinet. Da var frykten borte, og adrenalinet pumpet for fullt. Man mister helt følelsen av å rase nedover i oppmot 200 km/t. Når jeg tenker tilbake, så føltes det frie svevet veeeldig korte, og plutselig var fallskjermen løst ut. Dette var en litt mer flytende følelse, og jeg begynte nok å komme litt mer til meg selv, og sa «å herregud, å herregud» på norsk. Da hører jeg Craig bak meg «yes, oh my God». 😛 Craig ba meg stenge øynene, og lurte på om jeg noen gang hadde lurt på hvordan det ville være å være en fugl. Den flyvende følelsen, med øynene stengt, var helt og holdent fantastisk deilig. Det burde alle prøve. Vi fløt ivei mens Craig forklarte hvordan han styret fallskjermen, og gav «tømmene» til meg. Så pekte han på litt forskjellige ting på bakken som han forklarte for meg hva var. Jeg vet at han nevnte på flere ting, men det eneste jeg husker var noen fjell.

Når vi nærmet oss bakken fikk jeg beskjed om å løfte opp føttene fordi vi kom til å lande i ganske stor fart. Verken Marte, Thea eller jeg hoppet med sko på, så Craig var redd jeg skulle skrubbe opp føttene mine i landinga. Av den grunn sa han at jeg bare kunne sette meg på rumpa når vi landet. Og en blidere jente enn ‘a Line Storsnes som nettopp har landa et flyskjermhopp skal du lete lenge etter! Jeg var rett og slett så utrolig fornøyd som jeg ikke kan huske at jeg har vært noen gang. Når jeg i tillegg ser Thea (som har landet før meg) komme løpende mot meg med åpne armer og et like stort glis i ansiktet, begynte jeg å hoppe bortover mot henne. Så hoppet vi litt rundt sammen, og var veldig fornøyde og gira begge to. Hvis det er noen som har sett «Christian and the lion» på youtube, så var dette her nesten på samme måte. I ettertid har vi ledd fryktelig mye av dette øyeblikket, og jeg har heldigvis fått med den morsomme seansen på film.

I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Det var verdt hver eneste Namibiske dollar, og hvert eneste fryktfulle øyeblikk rett før vi hoppet ut. Jeg er nok glad for at jeg hoppet ut først. Thea, som satt igjen i flyet etter jeg hadde hoppet og skulle hoppe selv, ble litt ekstra nervøs når hun så hvor fort Craig og jeg ble borte, så jeg er glad jeg slapp å oppleve det. Til sist vil jeg gi en STOR takk til Marte og Thea – jeg hadde aldri i mitt liv hoppet i fallskjerm, hvis ikke dere hadde vært så bestemte på å gjøre det, og at dere lot meg få det helt og holdent på mine premisser. Tusen takk 🙂

Todeloo

Ps: Flere bilder kommer kanskje i løpet av dagen.

Bilde

En liten bildekollasj fra fallskjermhoppet, litt før og etter.

Flere bilder kommer 🙂

Fallskjermhopping

Her skjer det saker og ting! Jeg husker nesten ikke helt hva som skjedde for ei uke siden, men jeg husker hvertfall at det var et helt forferdelig uvær. Thea og jeg var på treningssenteret når regnet høljet ned. Vi så, og hørte, at det regnet ganske kraftig, men når folkene som jobber på treningssenteret (og som vi føler vi kjenner nå) spurte om vi hadde sett sånt regn før, svarte vi bråkjekt at «sånt har vi i Norge òg!» Der gafs vi… Etter å ha løpt 10 sekunder ute i regnet var vi gjennombløte hele veien, til og med undertøyet. Det var 20 cm høye bekker i gatene. I tillegg ble vi litt småskeptiske, fordi det var lyn og torden. Jeg har egentlig aldri vært spesielt redd dette, men når det blinket og smalt nesten samtidig, fant Thea og jeg ut at det var lurest å holde seg inntil et tre. Så der løp vi – fra tre til tre, litt redde, mens vi lo som noen gale. Vi kom hjem uten problemer, heldigvis, for det viste seg at lynet slo ned i et av trærne som er inne på området vårt…

Forrige helg var Thea, Marte, Anne og jeg en tur til Tsinstabis. Dette er et sted som ligger en times kjøring unna Tsumeb. Her sov vi ute i telt på bakken, og hadde også mulighet til å ligge på en platting oppe i trærne hvis vi ville. På lørdagskvelden var vi på en aktivitet som innebar at san-folkene, et av urfolkene i Namibia, sang og danset for oss. Vi ble til og med healet av healeren der, og det var en spennende opplevelse. Dagen etter var vi på bushwalk, og fikk lære om hvilke planter san-folkene brukte til forskjellige forbruk osv. Spennende helg.

På torsdag kom 2 x Inger på besøk. Inger og Inger er lærere på høyskolen vår, og det var utrolig koselig at de tok turen oppom Tsumeb for å hilse på! De hadde til og med med seg norsk sjokolade – Firkløver, noe vi ble i ekstase over 😉 De dro rundt og besøkte litt forskjellige skoler på fredag, bl.a. skolen hvor vi er. Ettersom det er Namibias nasjonaldag på søndag, 21. mars, var det feiring på skolen på fredag. Marte, Thea og jeg stilte opp med sang som underholdning. Vi har til og med funnet et litt ustemt piano på biblioteket, men dette funket helt greit som komp-instrument, så vi fremførte «La det swinge» og «Vise for gærne jinter» av full hals – populært 😉

Så til denne helga. Vi tilbringer helga i en by ved kysten som heter Swakopmund sammen med Oshakatijentene (Veronica, Charlotte og Heidi). Her var planen at Thea og Marte skulle hoppe i fallskjerm, også skulle vi alle sammen kjøre firhjuling i morgen. Jeg var helt FAST bestemt på at jeg ikke skulle hoppe fallskjerm, og har aldri tvilt på dette. Før i dag, rett før Marte og Thea skulle skrive på skjemaet før hoppinga. Det endte med at jeg ombestemte meg med tanke på hele hoppinga. Så JEG HAR HOPPA I FALLSKJERM! Jeg tror det ikke selv engang. Det har vært helt utenkelig for meg før, men det var HELT fantastisk, litt skummelt og kjempemoro!:D Skal straks bort til de mennene som hoppet med oss nå, for å få se filmen som vi kjøpte til, og få cdene med bildene på. Rekker ikke å legge ut noen bilder av noenting nå, men skal prøve å få lagt ut så fort som mulig, en liten bildeblogg.

Todeloo