Hverdagen…

… er tilbake igjen, men ikke for lang tid. Denne uken er vi å en annen skole enn den vi vanligvis er på, for å gjøre de siste undersøkelsene til oppgaven vår. Vi har kun igjen morradagen i praksis, pluss de tre første dagene neste uke. Det er helt sykt hvor fort tiden har gått i det siste, og jeg kommer til å få det hardt når vi må ta farvel på onsdag til uken. Barna her synes det er veldig stas å være i kontakt med oss, og det gjelder andre veien også!

I går var vi invitert på middag til Shililifa, læreren jeg følger. Der fikk vi tradisjonell mat, og det var faktisk ikke verst. Mye av det er ting vi har smakt før 🙂 Det var kjempehyggelig å bli invitert hjem til noen, og bli vist litt rundt osv.

Helga skal brukes til å komme seg etter forrige helg. Vi skal også prøve å få utnyttet den til å bli litt brune i sola. Hva skjer hjemme, hvordan skal folk tilbringe påsken? Kjempestas med alle kommentarer som blir lagt igjen her, er så morsomt å lese 🙂 Til slutt noen bilder fra helga som var. DET VAR SÅ MORSOMT!!!!

Todeloo 🙂

Quadbiking/firhjulskjøring i sanddynene, med en rask stopp for å fotografere havet. Og meg...

Rasende fornøyd med å være i fritt svev 🙂

Morgenblogg

Da var vi på siste dagen vår her i Swakopmund. Èn ting er at vi har hatt det absolutt toppers her, noe annet er at det er gratis nett her, så da går det an å bruke det. Bloggene jeg har laget i dette landet her har stort sett vært hasteblogger, men nå har jeg litt bedre tid.

Angående hoppet: Jeg lever på det enda, men synes nesten det er vanskelig å huske hvordan det var. Heldigvis har vi både video og bilder, så man kan sitte og mimre. Mannen jeg hoppet med heter Craig Milne og er en av de i verden som har foretatt flest fallskjermhopp. Han var utrolig snill med meg underveis, selv om han selv nok syntes han hørtes litt lite tøff ut når jeg hardnakket påsto at han var «kind». Opprinnelig var det, som skrevet tidligere, helt totaaaalt utelukket at jeg skulle hoppe. Grunnen til det er for at jeg er fryktelig høyderedd, og rett og slett bare fordi det er en ganske ekstrem ting å gjøre. Når det nærmet seg for Thea og Marte (som har planlagt hoppet, og gledet seg, i flere uker) klarte jeg derimot ikke å dy meg. Kravene mine til mine kjære samboere var at jeg gjerne ville hoppe med en av de to, og at jeg ville være førstemann ut av flyet av oss to som skulle hoppe. De var helt i ekstase over at jeg ble med, og når Veronica ellet mellom Marte og Thea, så ble det til at jeg skulle hoppe sammen med Thea.

Marte var den første som kleiv oppi drakten sin, og vi trodde hun var førstemann opp med flyet. Plutselig skulle Thea og jeg også ha på drakter og sele, og da ble det til at vi dro ut først. På vei opp var jeg ikke så veldig nervøs, av den enkle grunnen at jeg fant ut at det var lurest å unngå noen særlig refleksjon over hoppet på forhånd. Men da de åpnet døra på flyet etter vi hadde ankommet 10 000 fots høyde, og jeg kjente vinden ruske i håret, tenkte jeg at det var galskap. Det jeg husker fra øyeblikket vi skulle hoppe, er omtrent noe sånn som «nå skjer det» kombinert med skrekkblandet fryd. Jeg stolte fullt og helt på Craig som jeg hoppet med, lukket øynene, og håpet på det beste 😛

De første 2-3 sekundene er helt uvirkelige. Det går ikke an å beskrive den følelsen man har. Jeg holdte nok ikke øynene lukket så lenge, for når jeg åpnet de igjen hadde vi fortsatt ikke kommet oss helt i den flygende stillingen, så jeg fant ikke igjen bakken med øynene. Men etter en kort stund så jeg at bakken var der laaaaangtlangt under oss. Og her kommer adrenalinet. Da var frykten borte, og adrenalinet pumpet for fullt. Man mister helt følelsen av å rase nedover i oppmot 200 km/t. Når jeg tenker tilbake, så føltes det frie svevet veeeldig korte, og plutselig var fallskjermen løst ut. Dette var en litt mer flytende følelse, og jeg begynte nok å komme litt mer til meg selv, og sa «å herregud, å herregud» på norsk. Da hører jeg Craig bak meg «yes, oh my God». 😛 Craig ba meg stenge øynene, og lurte på om jeg noen gang hadde lurt på hvordan det ville være å være en fugl. Den flyvende følelsen, med øynene stengt, var helt og holdent fantastisk deilig. Det burde alle prøve. Vi fløt ivei mens Craig forklarte hvordan han styret fallskjermen, og gav «tømmene» til meg. Så pekte han på litt forskjellige ting på bakken som han forklarte for meg hva var. Jeg vet at han nevnte på flere ting, men det eneste jeg husker var noen fjell.

Når vi nærmet oss bakken fikk jeg beskjed om å løfte opp føttene fordi vi kom til å lande i ganske stor fart. Verken Marte, Thea eller jeg hoppet med sko på, så Craig var redd jeg skulle skrubbe opp føttene mine i landinga. Av den grunn sa han at jeg bare kunne sette meg på rumpa når vi landet. Og en blidere jente enn ‘a Line Storsnes som nettopp har landa et flyskjermhopp skal du lete lenge etter! Jeg var rett og slett så utrolig fornøyd som jeg ikke kan huske at jeg har vært noen gang. Når jeg i tillegg ser Thea (som har landet før meg) komme løpende mot meg med åpne armer og et like stort glis i ansiktet, begynte jeg å hoppe bortover mot henne. Så hoppet vi litt rundt sammen, og var veldig fornøyde og gira begge to. Hvis det er noen som har sett «Christian and the lion» på youtube, så var dette her nesten på samme måte. I ettertid har vi ledd fryktelig mye av dette øyeblikket, og jeg har heldigvis fått med den morsomme seansen på film.

I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Det var verdt hver eneste Namibiske dollar, og hvert eneste fryktfulle øyeblikk rett før vi hoppet ut. Jeg er nok glad for at jeg hoppet ut først. Thea, som satt igjen i flyet etter jeg hadde hoppet og skulle hoppe selv, ble litt ekstra nervøs når hun så hvor fort Craig og jeg ble borte, så jeg er glad jeg slapp å oppleve det. Til sist vil jeg gi en STOR takk til Marte og Thea – jeg hadde aldri i mitt liv hoppet i fallskjerm, hvis ikke dere hadde vært så bestemte på å gjøre det, og at dere lot meg få det helt og holdent på mine premisser. Tusen takk 🙂

Todeloo

Ps: Flere bilder kommer kanskje i løpet av dagen.

Bilde

En liten bildekollasj fra fallskjermhoppet, litt før og etter.

Flere bilder kommer 🙂

Fallskjermhopping

Her skjer det saker og ting! Jeg husker nesten ikke helt hva som skjedde for ei uke siden, men jeg husker hvertfall at det var et helt forferdelig uvær. Thea og jeg var på treningssenteret når regnet høljet ned. Vi så, og hørte, at det regnet ganske kraftig, men når folkene som jobber på treningssenteret (og som vi føler vi kjenner nå) spurte om vi hadde sett sånt regn før, svarte vi bråkjekt at «sånt har vi i Norge òg!» Der gafs vi… Etter å ha løpt 10 sekunder ute i regnet var vi gjennombløte hele veien, til og med undertøyet. Det var 20 cm høye bekker i gatene. I tillegg ble vi litt småskeptiske, fordi det var lyn og torden. Jeg har egentlig aldri vært spesielt redd dette, men når det blinket og smalt nesten samtidig, fant Thea og jeg ut at det var lurest å holde seg inntil et tre. Så der løp vi – fra tre til tre, litt redde, mens vi lo som noen gale. Vi kom hjem uten problemer, heldigvis, for det viste seg at lynet slo ned i et av trærne som er inne på området vårt…

Forrige helg var Thea, Marte, Anne og jeg en tur til Tsinstabis. Dette er et sted som ligger en times kjøring unna Tsumeb. Her sov vi ute i telt på bakken, og hadde også mulighet til å ligge på en platting oppe i trærne hvis vi ville. På lørdagskvelden var vi på en aktivitet som innebar at san-folkene, et av urfolkene i Namibia, sang og danset for oss. Vi ble til og med healet av healeren der, og det var en spennende opplevelse. Dagen etter var vi på bushwalk, og fikk lære om hvilke planter san-folkene brukte til forskjellige forbruk osv. Spennende helg.

På torsdag kom 2 x Inger på besøk. Inger og Inger er lærere på høyskolen vår, og det var utrolig koselig at de tok turen oppom Tsumeb for å hilse på! De hadde til og med med seg norsk sjokolade – Firkløver, noe vi ble i ekstase over 😉 De dro rundt og besøkte litt forskjellige skoler på fredag, bl.a. skolen hvor vi er. Ettersom det er Namibias nasjonaldag på søndag, 21. mars, var det feiring på skolen på fredag. Marte, Thea og jeg stilte opp med sang som underholdning. Vi har til og med funnet et litt ustemt piano på biblioteket, men dette funket helt greit som komp-instrument, så vi fremførte «La det swinge» og «Vise for gærne jinter» av full hals – populært 😉

Så til denne helga. Vi tilbringer helga i en by ved kysten som heter Swakopmund sammen med Oshakatijentene (Veronica, Charlotte og Heidi). Her var planen at Thea og Marte skulle hoppe i fallskjerm, også skulle vi alle sammen kjøre firhjuling i morgen. Jeg var helt FAST bestemt på at jeg ikke skulle hoppe fallskjerm, og har aldri tvilt på dette. Før i dag, rett før Marte og Thea skulle skrive på skjemaet før hoppinga. Det endte med at jeg ombestemte meg med tanke på hele hoppinga. Så JEG HAR HOPPA I FALLSKJERM! Jeg tror det ikke selv engang. Det har vært helt utenkelig for meg før, men det var HELT fantastisk, litt skummelt og kjempemoro!:D Skal straks bort til de mennene som hoppet med oss nå, for å få se filmen som vi kjøpte til, og få cdene med bildene på. Rekker ikke å legge ut noen bilder av noenting nå, men skal prøve å få lagt ut så fort som mulig, en liten bildeblogg.

Todeloo

I morgen skal jeg danse som en løve med sanfolket.

Begynner bloggen med et søtt bilde av noen av jentene i den fjerdeklassen jeg tilbringer mest tid i. De har gule uniformer (kjoler), mens den typiske gutteuniformen er grå (sjekk bilde lengre ned). Hvor skal jeg begynne.. Jeg stortrives i den fjerde klassen jeg er i, men denne uken har Marte, Thea og jeg tilbragt en del tid med tanke på den oppgaven vi skal levere inn for å få dette studiet godkjent som et semester. Av den grunn har jeg ikke vært så mye hos den «vanlige» klassen min, og når jeg da tok et besøk innom i går ble det nærmest hallelujahstemning der – både voldsom applaus og skikkelig skriking, før Shililifa dempet de. Det var kjempemorsomt, og hadde det vært opp til meg skulle jeg gjerne ha applaudert og skreket hver gang jeg møtte dem også, for både barna og Shililifa er herlige 🙂

Ei gruppe travelt opptatt med å skrive fortelling. Ikke alle har stoler og pulter, som skrevet tidligere.

Anne jobber som frivillig i kommunen her, og noe av det hun gjør er å dra rundt på skoler og teste hørselen til førsteklassinger. Tidligere denne uka var hun på vår skole, så vi fikk både sneket oss til å teste hørselen vår, og i matpause passet vi på at noen av lærerene tok bilde av oss. Dette var en egen seanse. Flere av lærerene har aldri før tatt bilde med et kamera, så de holdte kameraet langt fra seg, hevet det opp og ned, og fra side til side, for å få alle fire inn i bildet. Vi holdt på å le oss ihjel mens lærerene drev på, og lærerene lo selv også. De så veldig konsentrerte ut, så vi tok bilde av lærerene som prøvde å ta bilde av oss. Shililifa og en lærer fra 2. klasse drev på ei stund, før det kom en mannlig lærer, en av de vi liker veldig godt, og fikk endelig tatt et ordentlig bilde. En stilstudie av ham kommer her:

Ellers er det verdt å fortelle at Tsumeb får et eget basseng som åpner på søndag, HURRA! Dette betyr at vi har gangavstand til å bade og sole oss for en billig penge, neimen ikke dumt! Ettersom bassenget ikke har åpnet riktig enda, tok vi oss en snartur til Uris lodge etter skola i dag, og fikk jobbet litt med brun(rød)fargen. Strålende sol hele dagen! I morgen drar vi for å oppleve litt kulturelle ting, vi skal nemlig dra til et sted der sanfolkene, eller «bushmans» som kanskje flere kjenner de som, bor. Der skal vi sove i et telt som er oppe på en platting blant trær, og få oppleve at sangfolkene synger og danser på kveldstid, og også være med de på oppdagelsesferd hvor de viser oss litt planter, og sånne naturting som sanfolkene er veldig gode på (bl.a. å spore dyr, kanskje jakt osv.)Gleder meg maks til dette!

Vil få takke mine onkler i Amerika for finansiell støtte, det er altfor snilt! Jeg setter uansett veldig stor pris på det, tusen takk 🙂 Dessuten kan jeg også fortelle at mamma og pappa kommer på besøk her i Tsumeb rundt den 10. april, og det blir kjempemoro med besøk!:) Slenger tilslutt inn et bilde av Anne som hørseltester Marte.

Anne og Marte

Må dessuten nevne med et smil at Anne har blitt tatt for å være ei norsk nonne av noen på jobben sin. Haaahahahahaha! Dessuten falt den greia man bruker for å skru av varmtvannet i dusjen av i går når jeg skulle stenge av vannet etter jeg hadde dusjet. Det var nesten en traumatisk opplevelse (neida, det var ikke det, jeg smører tjukt på), som heldigvis løste seg veldig så fint når vakten inne på området her hjalp oss å skru av hovedbryteren til varmtvannstanken til huset vårt. Da var allerede store deler av badet og nærliggende områder fullt av vann.

Todeloo 😉

Kort blogg

Da var atter en skoleuke over, og vi har hatt en ny uke med både skuffelser, gleder, bekymringer og latter. Det er vel sånn et opphold her skal være, og jeg føler virkelig at jeg lærer mye her både på godt og vondt.

Tidligere har jeg skrevet litt om hva som irriterer meg ved skolen jeg er på, så nå skal jeg skrive litt om hvor godt jeg går overens med den læreren jeg er sammen med på det ene 4. trinnet. I dag snakket hun f.eks. til meg om at hun hadde lyst til å invitere meg/oss over på litt tradisjonsmat en dag, og det hadde vært helt fantastisk! Ettersom det går veldig mye i fet mat og laaaassevis av sukker i lunsjpakkene/tekoppene deres i matpausen på skola, hadde det vært morsomt å oppleve tradisjonsmaten deres, og bare menge seg litt med de lokale. Bilde av meg og Shililifa, læreren jeg følger:

Shililifa viser lattermild frem sukkerdrikket sitt 🙂

I dag tok jeg også bilde av alle elevene i den klassen jeg følger, og er det en ting de liker, så er det å bli tatt bilde av! Selv om de fleste nok er vant til å være alvorlige på bilder, var det ikke så vanskelig å lokke frem smil hos de aller fleste. Jeg fortalte også Shililifa at jeg kommer til å begynne å grine den siste dagen når jeg må si farvel til alle elevene og henne. Shililifa lurte på hvilken dato som var den siste dagen jeg skulle være der, og skyndte seg å si at hun kom til å bli hjemme den siste dagen jeg var på skolen, sånn at hun slapp å ta farvel. Søtt! Men jeg sa at det fikk hun ikke lov til, for da kom jeg hjem til henne for å ta farvel, så da lo hun godt 🙂 Både Thea, Marte og jeg har nok begynt å tilpasse, og tilvenne, oss kulturen her mer enn i begynnelsen, og selv om vi reagerer på enkelte ting, kjenner vi at vi blir mer og mer glad i folk.

I tillegg til å ta litt bilder på skolen, har vi også begynt å filme litt. Det er veldig morsomt å ha sangene de synger her på film, og jeg føler vi får med litt av stemningen. Dette blir moro å vise dere når jeg kommer hjem, folkens! Det var alt jeg rakk denne gang. Jeg ser frem til ei helg (det er meldt fint vær) på Uris lodge. Satser på å bli litt brunere enn nå. Setter forresten pris på at dere synes jeg har fått litt farge *stolt som ei høne* Forresten!! Nå kom jeg på noe morsomt. Hver morgen vi går til skolen, passere vi en hane som galer. Det som er det morsomme er at den stakkars hanen er innmari hås, så det høres fryktelig morsomt ut. Mamma og pappa, kan dere ta med Vicks blue til hanen når dere kommer på besøk?

Todeloo!

Oshakati

Da var en helg i Oshakati vel gjennomført, og den skal beskrives litt nærmere etterhvert. Men før jeg glemmer det – mamma, brevet kom i dag!:) Det var kjempemorsomt å lese litt avisutklipp fra hjemme! Men det betyr altså at det tar tre gode uker å sende post fra hjemme. Jeg har planer om å postlegge litt kort og ting og tang her i morgen, så da blir det spennende å se hvor lang tid det tar den andre veien.

Jeg ler, og koser meg, glugg ihjel av å lese kommentarene fra alle sammen. Sarah, jeg følger med på bloggen din. Magnhild, gratulerer med dagen! Signe og Minde må gjerne presse på for å få deg til å skrive mer, Hege, kjempemoro! Else-Marit, lykke til på eksamenene dine, jeg krysser alt jeg har! Siri og Kimba skal dra til USA etterhvert for å støtte tapre Torstein og familien – kjempebra! Elin har fått ei jente, fantastisk! Føles veldig rart med tanke på at hun er en dag yngre enn meg. Moro med OL og alle oppdateringer derfra, nesten hver morgen når vi våkner (som forøvrig er ALTfor tidlig) har det vært oppdatering hvis vi har fått medalje. Men nå er det vel slutt. Jeg savner forresten å ha det stille og rolig om natta når jeg skal sove. Senest i natt var det et voldsomt leven ute her, noen hunder som bjeffa og gikk nesten amok til tider. Og tidligere netter kan jeg nevne på biler som står og tuter rett utenfor vinduet midt på natta, noen som (mamma, ikke vis det her til bestemor?) har holdt på utenfor vinduet vårt osv.

MEN vi har fått nytt dusjhode!!! Og vi har fått ordnet air condition, hvis jeg ikke har nevnt på det enda. Så nå kan vi dusje hjemme, selv om vi i dag var på treningssenteret for å fornye abonnementet der. Kan aldri ha for stor tilgang på drømmer. Mandag er også den dagen da vi tar malariatabletten vår. Og den typen Marte, Thea og jeg tar, er den som kan gi størst bivirkninger. Jeg har merkelig nok ikke drømt så rart, men Marte har hatt lett for å ha noen sære drømmer natt til tirsdag, så det blir spennende å snakke med henne i morgen tidlig 😉

Nok snikksnakk. Torsdag dro vi til Oshakati, og betalte den svimlende sum av 13 Namibiske dollar hver for den 3,5 timers lange turen. Helt latterlig billig! Vi hadde privatskyss nesten hele veien med noen som jobber sammen med kontaktpersonen vår, Kasi. Forresten, litt mer snikksnakk: I tillegg til Kasi(ringua) er en mann ved navn Adriano/Alfredo også en fyr vi har hatt litt kontakt med her. Han jobber sammen med Kasi, og har vært sjåføren vår ved enkelte anledninger. Adriano er i dette sekund i Norge for første gang i sitt liv, og skal være der i 2 uker. Han kommer til å fryse!!

Tilbake til torsdag. Vi ankom Oshakati, og dro mer eller mindre rett på Bennie’s – et område med basseng og solsenger. Solsengene var fryktelig harde, og solen uteble etter denne dagen, så dette ble eneste tur hit til tross for at vi hadde planlagt å dra dit hver dag. Helga har bestått av masse koselige samtaler, maxiyatzyspilling (kjempemorsomt, ettersom vi kun har vanlig yatzy hjemme i Tsumeb) og et brettspill som heter GiftTrap. Ikke minst dro vi ut på fest på lørdag, for første gang her i Namibia. Det var morsomt, men kroppen min var ikke helt fornøyd med å spise og drikke usunt igjen 3 dager på rad, så det frister ikke til gjentakelse med det første. Uansett – før festen sminket jeg både Heidi og Charlotte, og delvis Veronica. Thea ville også gjerne bli sminket, men pga. tidsmangel må hun dessverre vente til senere engang. Kjempemorsomt å sminke de andre, og jeg synes (om jeg må si det selv) at de ble kjempefine! Sånn ble Charlotte og meg ferdigsminket:

Nysminkede Charlotte og Line

Turen hjem ble litt dyrere enn turen opp, men likevel billig. 140 namibiske dollar betalte vi for å kjøre minibuss hjem. Dette er et kapittel for seg selv. Trangt, varmt, klamt, insekter som stikker meg på ryggen. Verdt å nevne er at det var veldig smale seter, og liten plass til beina. Til og med til mine suuuperlange bein 😉 Bakerst var det fire seter som var helt inntil hverandre med 4 voksne menn. En skulle jo tro at dette var trangt i første omgang, men når da en mann (med bensinkanne og børse) også klarer å klemme seg inn i midten, da måtte vi bare le. Det hadde aldri skjedd hjemme 😀 Vi så 2-3 tilfeller av børsebærende sivile menn oppe i Oshakati. Heldigvis har vi ikke sett noen i Tsumeb, for det var nesten ekkelt.

Verdt å nevne er også at Anne har fått besøk av kjæresten sin, Roger. Vi spiste ute i går, kjempehyggelig! Har maaasse på hjertet, men det får være nok for denne gang. Eller, nesten! I dag på skolen begynte jeg å lage «Boken om meg selv» med fjerdeklasse, de var veldig ivrige, så jeg håper resultatet blir bra.

Charlotte, Heidi, Veronica, Marte, Thea og meg

>Hva skjer der hjemme? Sjekk ut bloggen til Marte for enda mere info fra Namibia: http://martegullhone.blogspot.com/ Glad i dekk, allihopa 🙂
Todeloo og klem fra Line!