Fornøyd

Stikkordet til overskrift passer meg veldig bra for tiden. Den andre dagen med litt egen undervisning er vel overstått, og det føles veldig bra. Sålangt har jeg undervist i matematikk. Det passer meg veldig bra ettersom jeg selv liker dette faget, og det passer også læreren min bra siden hun ikke liker det, og sier selv at hun ikke er så god på det. I går spurte jeg elevene hvorfor det var viktig at man plasserte tallene på ener- og tierplassen rett under hverandre når man skulle sette opp et vanlig regnestykke med addisjon. Ettersom de er så vante med denne tidligere nevnte papegøyeundervisningen – bare herme etter lærer uten å tenke selv – så var de beste svarene de kom opp med «fordi det blir rett da!», og «fordi tallene blir forvirret ellers». Når de i dag skjønte at det var en spesiell grunn til dette, og at det var fordi enere må telles sammen og tiere må telles sammen osv. ble de kjempeivrige, og jeg kjente hvor godt jeg liker læreryrket!

Jeg har glemt å nevne at jeg har kjøpt meg keyboard.

Det var veldig billig, kostet kun 299 N$, men jeg tenkte at det kunne komme godt med selv om det var dårlig. Når jeg prøvde å spille akkorder på det fant jeg ut at jeg ikke kunne spille noen toner som ikke er de tre typiske i hver akkord, så det er mulig jeg gir bort keyboardet til skolen litt fortere enn først planlagt…

Vi har det helt supert her hver kveld, og bruker ofte grillen, eller lager andre deilige middager. Selv om vi føler at vi spiser som dronninger her, spiser vi likevel sunt, og trener minimum 3 ganger i uka – detta blir bra til fotballsesongen, får man tro! Et bilde fra uteplassen her, med våre egeninnkjøpte fakler:

Meg, Anne og Marte koser oss ute - merk dere faklene, hæ?!

Til helga drar vi opp til Oshakati, til de tre jentene som er der. Det blir utrolig deilig og morsomt, og selv om det ser litt dårlig ut med tanke på værmeldingene, satser vi på at vi kan bade og sole litt også denne helga. Jeg begynner faktisk å bli ganske brun, selv om det ikke synes så godt på bildene, og er ganske stolt over det! Dessuten begynner jeg forresten å få veldig lang lugg… Både hår og negler gror godt nedi her, og for noen dager siden tok Thea saksen fra syskrinet vi har kjøpt oss, og klippa bort MacGyverlooken (hockeysveis), så nå har håret i nakken blitt kortere og mye bedre. Men som sagt, den luggen… den har faktisk blitt så lang at Thea klarte å lage en flette av den før vi dro på trening i dag:

Var forøvrig kjempegodt å få håret bort fra ansiktet 😉

Ellers må jeg si at jeg setter stor pris på OL-oppdateringer fra min mor og far, og at hvis noen andre har lyst til å sende melding eller noe så kan det gjøres til vårt Namibiske nr: +264 8160 16 983. Det er billigere for oss å både motta, og sende tilbake, med det nummeret. Og sånn ellers blir jeg så glad hver gang jeg har fått kommentar her, eller mail på facebook. Ikke minst ble jeg spinnvill når jeg leste at vi kanskje får noen ekstra kormedlemmer, så morsomt!!!:) Håper alle dere hjemme har det kjempefint i kulden (nesten like rart hver gang jeg tenker på at det er kaldt hjemme), så skal jeg kose meg videre her med en fortsatt ødelagt air condition.

Todeloo 🙂

Situasjonsrapport

(Denne bloggen ble opprinnelig skrevet lørdags kveld, men ble tydeligvis ikke publisert. Her er den.)

Denne helgen går med til å ta det med ro. Vi er ferdig med våre to første uker med observering på skolen vi er på, og på mandag begynner jobben for alvor – da skal vi undervise noen timer daglig selv. Vi skulle egentlig kun ha observert disse to ukene, men det har såvidt blitt innslag av vikariering, og Thea og jeg har på eget initiativ tatt med enkeltelever ut for å gi de ekstraoppfølging. Det finnes nemlig ikke noe system her som fanger opp elever som trenger ekstra hjelp, eller henger etter, og i mine øyne er det helt forferdelig. Mye bedre skolesituasjon hjemme i Norge, alle burde være takknemlig for at de får lov til å sende barna sine til en skole i Norge.

Stort sett går jeg ganske fint overens med den læreren jeg følger, hun er også åpen for hva jeg har å si. Det gjelder ganske få av lærerene på skolen vi er på. Likevel ble jeg så eitrande forbannet en dag i forrige uke, at jeg var nødt til å skrive det ned i boken min, sånn at jeg skulle holde meg fra å storme ut av klasserommet. Her er det jeg skrev, min situasjonsrapport fra en 4 klassetimer på 40 minutter med 4. klasse:

Akkurat nå er jeg rimelig forbannet. Klassen jeg følger (på 60 personer, som egentlig er halvannen klasse her, hvorav 20 må sitte på gulvet uten stol og pult) har tydeligvis fått en forberedt leselekse, så nå står de her èn og èn foran hele klassen for å lese. Det blir satt karakterer på samme måte som på ungdomsskolen vår hjemme i Norge, tallkarakterer fra 1-6. Bedømmelsen her er veldig streng, og alle elever som kommer til et vanskelig ord, stopper opp uten å lese videre – antakelig fordi de er redde for å lese det feil. Disse elevene får alle karakter 2 eller lavere selv om de kan ha lest et tidligere avsnitt greit nok. Læreren sitter stadig vekk og kommenterer at de må lese høyere så hun kan høre hva de leser; og når de stopper opp og stusser over et ord, maser hun «les…les!»

Alt dette i seg selv er frustrerende, og helt feil metode å bruke, hva meg angår. Etter at 10 elever har lest finnes det ingen som har fått karakter 6, og kun èn som har fått 5. Dette var en elev som leste kjempebra og fort. Så skjer derimot det som får meg til å koke. En av elevene begynner å lese på feil sted, og læreren sier skarpt at hun må begynne på rett sted. Eleven vet ikke hvor det er, og blir stående uten å si noe. Lærer stiller da klassen et ledende spørsmål om hva de synes hun skal gjøre. Klassen svarer at hun bør få stryk, og lærer stryker henne. Uten at eleven engang har prøvd å lese noen verdens ting, har hun herved strøket på lesetesten og må gå og sette seg igjen. Jeg blir altså så vanvittig sint at jeg har lyst til å marsjere ut i sinne!

Senere skjer nesten det samme en gang til, men denne eleven har lært. Når lærer ber henne begynne på igjen for andre gang, gjetter hun på et annet sted. Hun feilgjetter, mens noen medelever umiddelbart hvisker til henne hvor hun egentlig skal begynne. Heldigvis for henne, da klarte hun å karre seg til karakter 3.

Og den læreren jeg følger her er av de bedre vi har vært borti…Håpløst.

Jeg blir altså til tider frustrert til de grader, men det er veldig lærerikt å være her på mange måter. Som nevnt tidliegre tar vi det med ro i helga. Dagen i dag har vi tilbrakt ved et sted som heter Uris lodge, og der har vi solet oss og badet i basseng – luksus! Skal dit igjen i morgen også, så ukene og helgene her er veldig kontrastfylte for oss – fra frustrasjon og jobb, til paradis og ferieliv.

Har ikke lagt inn bilder på en stund, så her kommer et par tilfeldige bilder. Håper alle har det fint 🙂 Todeloo!

Heidi, Anne, Marte, meg, safariguiden vår, Charlotte og Veronica.

Thea, Charlotte, meg og Veronica i safaribilen fra Etosha

Etosha

Helga har vært strålende! Fredag ankom Charlotte, Veronica og Heidi vår apartment i Tsumeb, og det var utrolig stas å se de igjen! Kvelden gikk med til yatzyspilling, og det har hittil gått helt ufattelig dårlig for meg. Av totalt 6 runder yatzy har jeg tapt 4, kommet på nestsiste en gang, og 4.plass (når vi var 6 spillere) en gang. Derfor er det sikkert helt greit at de andre pluss Anne spiller uten meg nå, mens jeg kan sitte og blogge litt.

GRATULERER MED MORSDAGEN til mamma, bestemor, farmor, Hege og Hege pluss alle andre som gjerne vil ta det til seg – håper den har vært knallfin 🙂 Må gi Hege Ø en ekstra takk for at du var så snill og ordnet en blomst til mamma fra meg, kjempesnilt!

På lørdag sto vi opp litt før kl 6 (og for dere i Norge, så vil det si litt før kl. 5). Det har vi gjort nesten hver dag ettersom skolen her begynner 6.50. Turen bar til Etosha som er en nasjonalpark her i Namibia. Det ble litt krøll med overnatting, kjøring osv. ettersom noen regler hadde blitt forandret siden sist de som kjørte oss var der , men det ordnet seg til slutt, og vi flyttet inn på en lodge rett før innkjøringen til Etosha med svømmebasseng (det viktigste kriteriet for oss). Det går forresten unna i svingene når de kjører bil her i landet. Ettersom veistrekningene er så lange og rette, er det mange som holder mye høyere tempo enn i Norge.

Kort oppsummert har vi hatt ei absolutt strålende helg. Spist mat ute, solet og badet og vært på safari. Sistnevnte var absolutt en høydare, og vi så bl.a. løve, zebra, giraff og elefant:

Et nydelig eksemplar av en hann

I tillegg hadde de en reptilpark ved den lodgen hvor vi bodde, og ettersom de blir matet hver lørdag fikk de som ville av oss også overvære denne matingen som ble utført gjennom å hive inn (tildels) levende mus. Spesiell opplevelse! Det regnet og tordnet på lørdag, så vi måtte kutte solingen og badingen ganske tidlig. På søndag derimot var vi hjemme fra safari rundt kl 12, og kunne kose oss i sola frem til 17.00. Av en eller annen merkelig grunn holder gruppen vår nesten bestandig høyere volum enn befolkningen rundt oss, men jeg tror mange finner dette underholdende. Ved bassenget i dag fant nok mange underholdning i at vi tok hoppebilder fra land og uti bassenget:

Thea, meg og Marte i svevet ved bassenget

Rekker ikke å svare alle som kommenterer bloggen min, og som skriver til meg på facebbok osv., men det ER så koselig, tusen takk for at dere gidder. Det er liksom den oppdateringen jeg har fra Norge, så jeg setter så stor pris på det, og sitter stadig vekk og humrer for meg selv når jeg leser kommentarene 😉 Holde meg også gjerne oppdatert om OL, ettersom det er veldig lite fokus på det nedi her.

Vi høres, håper alle har hatt en kjempefin morsdag, fastelavensdag og valentines day 😉 Todeloo!

Fort og gæli

I dag har jeg hatt en litt bedre dag på skola. Jeg tilbød meg å være hjelpelærer for Shililifa, læreren jeg i hovedsak følger klassen til. Da tok jeg med meg en gutt ut som slet ordentlig med å holde orden på tallene. Innesluttet og alvorlig før vi gikk. Smilte når vi kom tilbake, så Shililifa bemerket det – helt herlig å føle at man gjør en forskjell!

I morgen kommer de tre jentene fra Oshakati, blir utrolig koselig! Vi skal ta oss en tur til Etosha i helga, som er en nasjonalpark her i Namibia. Håper vi får se mange dyr!

Hadde litt hjemlengsel i går, tenkte over hvor koselig det blir å møte folk hjemme igjen, men kvelden i kveld har kun gått med til hyggelig grilling utafor kåken vår, og maaaange hoppebilder.

Håper dere har det bra, todeloo!

Praksis

Da var dagliglivet her i Tsumeb i gang. Foerst er jeg noedt til aa fortelle litt om det nye huset vi fikk tildelt. Det var helt latterlig naar vi forst skulle dusje der. Dusjstraalen sto rett ut til siden, og i tillegg naadde ikke dusjforhenget i naerheten av ned til gulvet. Dette resulterte i en gode del vann ut av vinduet som er rett ved dusjen, og resten av vannet havnet paa gulvet, saa det ble en skikkelig oversvoemmelse der. Thea var foerstemann ut, og vi hoerte bare at hun lo der inne fra dusjen. Saa naar da jeg skulle dusje etterpaa tok jeg med meg balja vi har kjoept for aa haandvaske klaer i, fylte den opp med vann, og brukte den for aa skylle av saape og shampo. Marte, som tredjemann ut, proeve aa staa oppe paa den forhoeyningen som finnes foer man gaar inn i dusjen, som er 15 cm lang. Der sto hun paa taa og strakk seg mot dusjstraalen for aa naa i den. Hoeres kanskje ikke saa morsomt ut her, men det var det! Vi har ledd mye av dusjen, men jammen er det kjedelig aa ikke kunne dusje ordentlig ogsaa!

Gledeligvis finnes det et treningssenter her i Tsumeb. Og selv om stedet her foeles litt som paa landsbygda, er treningssenteret kjempefint! Og ikke minst, det er kjempebra dusjer der!!! Vi meldte oss sporenstreks inn, og har trent og dusjet der de to siste dagene ;D

Vi har ogsaa begynt aa krangle oss til det vi foeler er vaare rettigheter her. Kontaktpersonene til Anne har gjort en svaert daarlig jobb med aa finne bosted til henne, og vi fant ut at vi ikke hadde tenkt aa godta det, saa ettersom Anne selv er veldig soet og blid og ikke har lyst til aa vaere vanskelig mot sine kontaktpersoner, saa fant vi andre tre ut at da fikk vi presse paa litt. Kommunen her i Tsumeb betaler nemlig bosted for henne, og da fant vi ut etterhvert at det nok var veldig billig og beleilig for dem aa putte inn Anne hos oss, paa tross av at det gjorde huset vaart overfylt. Kranglingen har resultert i at Anne bor paa Bed and Breakfast frem til soendag, da det merkelig nok plutselig ble ledig et hus paa samme omraade som vi selv bor. Blir kjempekoselig aa ha Anne i naerheten. Ogsaa haaper vi at hun har en litt bedre dusj… Forresten – airconditionen vaar ble fikset i dag, saa naa slipper vi aa svette oss ihjel innomhus fremover!:)

Skolen er et kapittel for seg selv. Laererene der er sleipe og utspekulerte, hvertfall noen av de. Opprinnelig er det meningen at vi tre studentene kun skal observere de to foerste ukene, men allerede i gaar fant Thea sin laeree ut at hun var «syk», saa Thea ble fungerende vikar ut dagen. Marte og jeg hjalp henne etter lunsj, da vi fikk hoere om det. I tillegg klagde vi til rektor, og litt utpaa dagen dukket plutselig den sjuke laereren opp igjen. Tullmus….

I dag var det Marte og min sin tur til aa bli brukt som vikarer. Foer lunsj gikk det veldig fint, men etter lunsj skulle de to klassene vi var i ha gym. Marte ble bare bedt om aa foelge klassen sin til stedet hvor de skulle ha gym, og plutselig var hennes laerer forsvunnet. Min laerer spurte om jeg kunne laere barna noe nytt i gym, altsaa en lek eller noe. Men det var nok ikke bare det, for hun hadde tydeligvis planlagt at jeg skulle holde den halvannen times lange oekta alene. Og alt dette vikarieringsopplegget er selvfoelgelig uforberedt, hadde de i det minste SPURT oss dagen foer eller noe. Vi sloss for vaare rettigheter her som studenter.

Elevene derimot er helt fantastiske. Dessverre for de er det ikke alle som har en laerer som holder norsk standard og de ligger langt bak norske elever paa samme alderstrinn. I dag laerte jeg elevene i den andreklassen jeg var i «Fader Jakob». De er utrolig laerevillige, og oeynene skinner mot oss som tindrende diamanter (litt klisje, men det er sant). I dag rakte ei jente opp haanda, og naar jeg gav henne ordet sa hun «Miss Line, jo ar bjutiful». Da er det ikke rart om hjertet smelter, naar det egentlig er DE som er saa bjutifulle! Vi norske studentene er hvertfall veldig poppis paa skolen, og alle vil helst holde hender, eller i det minste ta paa oss naar vi forflytter oss rundt omkring. Skulle gjerne ha vaert laereren deres paa fast basis, saan at de slipper aa faa kjeft for at de svarer feil paa et mattestykke, eller skriver femtallet feil vei, og blir skreket til. Og ogsaa laeringsmessig, hvor de f.eks. blir laert at » 2gangen – da bare begynner du aa telle paa to, og hopper over annenhvert tall oppover». Der skjoente de nok sikkert ordentlig hva det vil si aa multiplisere ja, bra jobba, laerere!

Det var alt jeg rakk aa skrive for naa, har egentlig masse paa hjertet, men det kommer mer etterhvert 😉 Tusen takk for alle oppdateringer og kommentarer, jeg synes det er saa UTORLIG hyggelig at dere aner ikke! HURRA for at Didrik vant mgp, sier jeg, selv om det kanskje er risikabelt og kjedelig med ballader. HURRA for at jeg har faatt treningsopplegg fra Dag. HURRA for at det gaar fremover med Pippipotpurri, og Malin: hvem klarte aa blaase lengst i sekkepipa? 😀

(rakk ikke laste opp bilde i dag, tiden her er tilmaalt, men proever igjen neste gang. Noe spesielt noen har lyst til aa se?)

Hils bestemor og farmor, og andre som eventuelt ikke har internett og faar lest bloggen min 🙂

Todeloo!

Tsumeb

Da var vi i Tsumeb. Her skal vi bo nå de neste måndene. Det skjer ganske mye her hver dag, så jeg husker nesten ikke hva som har skjedd.

På torsdag tok vi nok en tur til Katatura og fikk en guidet tur fra tidligere nevnte Shaun. Turen gjorde et sterkt inntrykk, for «Silver city» som det blir kalt luktet kloakk og bar sterkt preg av fattigslige kår. På kvelden skulle vi igjen spise ute, noe vi har gjort nesten hver kveld i Windhoek. Og, som så ofte tidligere, er «African time» veldig gjeldene, så tidspunktet for når vi skulle spise ble bare senere og senere. Når vi så endelig fikk maten, smakte det rett og slett lite godt, så det var mange av oss som spiste lite den kvelden.

Fredagen var en dag vi hadde gledet oss, og sett frem til, lenge. Vi dro nemlig til et badested som heter Olympia. Det var utrolig hyggelig der, og inngangsprisen for 1 voksen var 5 namibiske dollar. Når 1 namibisk dollar er det samme som 0,75 norske øre skjønner dere at det er billig! Generelt er det billigere her enn i Norge, likevel har det merkelig nok gått med ganske mange penger allerede. På fredagskvelden dro vi igjen til Joes Beerhouse, der hvor vi var første kvelden – her visste vi det var bra mat. Og det var det! Jeg spiste zebra, og det var kjempegodt! Kvelden ble tilbragt sammen med den andre treergruppa som skulle til Oshakati, Petter som skal være igjen i Windhoek og Anne som også skal til Tsumeb og jobbe for kommunen der. Vi pynta oss alle til kvelden ettersom det var siste kvelden sammen. Et lite bilde fra bilen på vei til Joes:

Thea, Line og Marte

Lørdag våknet jeg opp «rao og fin». Sola på fredag hadde visst tatt veldig bra, og selv om vi smører oss med solfaktor 30 var de fleste av oss brent på en eller annen flekk på kroppen. Lørdagen gikk ellers med til kjøretur. Opp til Tsumeb tok det ca 5 timer fra Windhoek. Huset vi fikk «tildelt» var ikke særlig bra, noen mangler her og der, og veeeldig møkkete. Vi klagde, og fikk et nytt hus som var litt bedre. Dvs. – Thea klagde. Marte og jeg turte ikke, og fant ut at Thea er flinkere til å ta opp sånt. Hadde det vært bare Marte og meg på tur hadde vi nok godtatt det ekle huset vi opprinnelig fikk tildelt, og hadde nok heller ikke mukka noe på prisen. Når den andre treeren skulle dra videre ble det faktisk veldig trist å ta farvel, overraskende trist. Vi har blitt godt kjent på den korte tiden vi har tilbragt fordi vi har gjort alt sammen. Plutselig var vi bare 3 norske igjen i en helt ukjent by, blant ukjente mennesker som snakker et annet språk. Avskjedsbilde av hele gjengen før de andre dro:

Marte, Line, Thea, Veronica, Charlotte og Heidi

I dag har vi bare tatt det med ro i Tsumeb. Sov til vi våknet av oss selv, trente både litt intervaller og styrketrening, kjøpt inn litt mat som vi kan ha fremover i uka. Kontaktpersonen vår her i Tsumeb heter Kasi, eller egentlig Kasiringua (etternavnet). Vi hadde møte med henne i dag, og hadde satt opp en del ting vi ville ta opp med henne som bl.a. at vifta her ikke fungerer. Det gjør at det er fryktelig varmt inne. I tillegg er det også mye tettere luftfuktighet her i Tsumeb, enn det var i Windhoek. Kasi er helt suveren, rett og slett! Jeg føler hun er som en mor for oss alle, hun er utrolig hyggelig, og vi kan ringe henne når som helst hvis det er noe vi lurer på eller trenger hjelp til. I morgen henter hun oss 06.40, så drar vi på TEM, Tsumeb English Medium, den skolen vi skal jobbe på her i Tsumeb. Forresten så har det vært et helt forferdelig vær her i kveld, torden, lyn og øspøsregn. Vi er fortsatt i slutten av regntiden her i Namibia 😉

I tillegg nå i kveld kom Anne. Hun skulle egentlig bo et annet sted, men det var ikke noe særlig å satse på, så hun kommer også til å bo sammen med oss tre andre. I morgen begynner altså hverdagen her. Hva skjer hjemme? Lokalavisen fungerte aller best første gangen jeg etterlyste den, kjempemorsomt hvis folk fortsetter å skrive oppdateringer, for er hovedsakelig bloggen jeg kommer til å sjekke. 🙂

For de som lurer på adressen min er den:
Line Storsnes
PO Box 133
Tsumeb
Namibia

Send gjerne alt mulig rart 😉

Nå holder Engeren på å øve, og det er kjemperart at jeg ikke er der, kjenner jeg. Men jeg gleder meg til å høre hvordan Pippi Potpurri er når jeg kommer hjem. Hils alle folkens!

Klem og todeloo 🙂

Lokalavisen

Tusen takk for alle oppdateringer og kommentarer fra dere på hjemmefronten, det var enda koseligere enn jeg kunne forestille meg også, håper dere fortsetter! Det hadde jo skjedd masse rart! Apropo den adressen – jeg har ingen fast adresse dere kan sende post til enda ettersom vi bor på gjestehuset midlertidig, men så fort jeg kommer opp til Tsumeb skal jeg gi dere adressen så både tantebarn og dere andre kan sende brev, tomatsuppe, melkesjokolade, penger, data og annet snacks. Neida, jeg bare tuller. Men brev og evt. aviser er kjempemoro!

I dag fortsatte vi på rundturen vår. Og i dag var vi i det «Afrika» man ser på tven. Vi kjørte i en hel liten landsby full av hus laget av bølgeblikk. Vi besøkte f.eks. en barnehage som var drevet privat, og der barna ikke sa et ord når vi kom (de satt forøvrig og spiste nettopp da, mat de måtte ta med hjemmefra). De lurte nok på hvilke rare skapninger som dukket opp der. Antakelig er vi av de første hvite menneskene de har sett. Som en av foreleserene mandag sa: Jeg vil ikke diskriminere noen eller være rasistisk, men enkelte ting er lettere å poengtere ved å kalle folk «svarte/hvite». Han var forøvrig svart selv.

Områdene vi besøkte i dag hadde kun svarte elever i motsetning til de stedene vi besøkte i går, som hadde innslag av hvite. Vel drar nok vi rundt omkring og ser på «attraksjonen slummen». Men jeg tror nok vårt følge i seg selv er en attraksjon for de vi besøker også. Hvor enn vi har kommet er det nysgjerrige blikk, vinkende hender og store smil når vi vinker tilbake. Fint å bli minnet på hvor bra vi har det i Norge. Mange av barna her er litt resererte, så da var det ekstra morsomt når de kom løpende i den ene barnehagen vi besøkte i dag. De heiv seg rundt halsen på oss, og holdte rundt oss. Koselig! Her kommer to av mine favorittbilder:

En av guttene i en av de barnehagene som ikke var så fattige

I en barnehage var alle av oss med på kappløp med barna. Her har Marte (lyst hår) og Thea (mørkt hår) innsats til tusen.

Nå har jeg blogget to dager på rad, det kommer ikke til å skje hver dag. Vi har kjøpt oss eget modem så vi kommer på nett, men det er ekstra dyrt å f.eks. laste opp bilder o.l., derfor prøver jeg å være sparsom med det. Får heller ta en ordentlig fremvisning når jeg kommer hjem! Ellers skal dere vite at jeg er i gang med «operasjon spise og trene bra». Marte er veldig flink på det der, så jeg har bedt henne holde meg i nakkeskinnet, og tipse meg. Fungerer veldig bra sålangt! Forøvrig har også Marte en blogg, den finner dere link til på høyresiden blant alle navnene.

Todeloo!

Besøk

ADVARSEL: Langt innlegg!

Først av alt – det kommer et par bilder per innlegg i bloggen etterhvert, bare vi får lagt inn bilder på pcene. (Jeg må jo legge det på noen andres data ettersom min antakeligvis er delt opp i mange biter, og spredt godt utover Sør-Afrika. Nok om det, hjelper ikke å være bitter.) I tillegg må jeg fortelle at Thea ble tante i går for første gang, det var veldig stas, jeg skjønner henne 🙂

Vi er 7 norske studenter som bor på gjestehuset her i Windhoek. Marte og Thea som jeg skal videre nordover til Tsumeb med på lørdag, Charlotte, Veronica og Heidi som skal enda lengre nord til Oshakati (eller hvordan det skrives), og Petter som skal bli igjen her i Windhoek. Vi 7 har derfor blitt en gruppe som gjør det meste sammen sålangt.

I går var programmet vårt sånn at det var lagt opp til en tur til UNAM – University of Namibia. Her hadde vi tre forskjellige forelesere; en lege, en som snakket masse om «Vision 2030» hvilket er en visjon for hele Namibia om å jobbe mot å få det bedre og en som snakket om utdanning. Det var veldig morsomt å se på de tre forskjellige karene snakke, og jeg merker meg at det er «vanlig» her i Namibia å snakke engelsk på en måte som for meg høres litt gebrokken ut. Vi fikk oss også en rundtur på universitetsområdet. Ettersom ingen av oss skal være på det universitetet var det ikke veldig relevant for oss, og det ble også litt langtekkelig. Vel hjemme fikk vi tatt oss en rask dusj, før vi ble med en lokal Namibier, Shaun, ut i byen. Denne personen har vi kommet i kontakt med pga. anbefalinger fra tidligere studenter, men vi forholder oss litt skeptiske til ham. Etter utspørring tidligere i kveld fant vi endelig ut «jobben» hans, og det var, hvis jeg ser kynisk på det, å tjene penger på å guide studenter. Han henger antakeligvis med oss for å bygge seg nettverk, for at vi da senere vil bruke ham på forskjellige utflukter. Kjempehyggelig fyr, trygg å være sammen med, men er det ikke bedre å følge folkene som er blitt anbefalt av Høyskolen , tenker jeg?

Vi har nemlig møtt ei dame som er fra Norge om som har bodd i Namibia 6 år – Inger Marie. Hun er den personen som høyskolen i Hamar har hatt kontakt med. Hun har tatt i mot oss, hjulpet til med bosted, sjåfør som hentet oss fra flyplassen, organisert rundturen vår på UNAM, og skal senere holde sikkerhetskurs for oss.

Over til noe annet! I dag var vi på rundtur i Katatura, et område like utenfor Windhoek. Her ble vi tatt med av en guide, Anetta, og hun tok oss med til 7 barneskoler og barnehager, mest skoler. Beste dagen sålangt! Barna her er helt utroooooolig skjønne og søte, og vi tok en del bilder her i dag, jeg kommer sikkert til å legge ut et par av mine favorittbilder etterhvert. Vi gikk litt rundt og snakket med elevene, og de var stort sett veldig høflige. I tillegg var de veldig flinke til å synge, og det var flere av klassene vi ble tatt med til som sang en sang eller to for oss. Nydelig!:) I morgen skal vi fortsette på noen flere skoler, og enda flere barnehager, og hvis jeg skjønte det riktig var det i fattigere strøk enn det vi var i i dag. Rundturen vi var på i dag begynte ganske tidlig, så vi fikk også tid til å slappe av litt og sole oss her inne på gjestehusområdet for første gang – deilig! Jeg skal bli SÅ brun før jeg kommer hjem, endelig!

Håper alle har det bra der hjemme. Skriv gjerne i kommentarfeltet under bloggen min, og still spørsmål om mitt opphold her i Namibia hvis dere lurer på noe. I tillegg har jeg VELDIG lyst til at dere skriver oppdateringer fra der hjemme, det trenger ikke å være noe spesielt, bare hva som har skjedd i det siste, hvem som har sagt hva osv. Så blir dere nærmest lokalavisen min 🙂 Alt i alt har jeg det supert! Vi snakkes!

Todelooo!