Da var vi på siste dagen vår her i Swakopmund. Èn ting er at vi har hatt det absolutt toppers her, noe annet er at det er gratis nett her, så da går det an å bruke det. Bloggene jeg har laget i dette landet her har stort sett vært hasteblogger, men nå har jeg litt bedre tid.

Angående hoppet: Jeg lever på det enda, men synes nesten det er vanskelig å huske hvordan det var. Heldigvis har vi både video og bilder, så man kan sitte og mimre. Mannen jeg hoppet med heter Craig Milne og er en av de i verden som har foretatt flest fallskjermhopp. Han var utrolig snill med meg underveis, selv om han selv nok syntes han hørtes litt lite tøff ut når jeg hardnakket påsto at han var «kind». Opprinnelig var det, som skrevet tidligere, helt totaaaalt utelukket at jeg skulle hoppe. Grunnen til det er for at jeg er fryktelig høyderedd, og rett og slett bare fordi det er en ganske ekstrem ting å gjøre. Når det nærmet seg for Thea og Marte (som har planlagt hoppet, og gledet seg, i flere uker) klarte jeg derimot ikke å dy meg. Kravene mine til mine kjære samboere var at jeg gjerne ville hoppe med en av de to, og at jeg ville være førstemann ut av flyet av oss to som skulle hoppe. De var helt i ekstase over at jeg ble med, og når Veronica ellet mellom Marte og Thea, så ble det til at jeg skulle hoppe sammen med Thea.

Marte var den første som kleiv oppi drakten sin, og vi trodde hun var førstemann opp med flyet. Plutselig skulle Thea og jeg også ha på drakter og sele, og da ble det til at vi dro ut først. På vei opp var jeg ikke så veldig nervøs, av den enkle grunnen at jeg fant ut at det var lurest å unngå noen særlig refleksjon over hoppet på forhånd. Men da de åpnet døra på flyet etter vi hadde ankommet 10 000 fots høyde, og jeg kjente vinden ruske i håret, tenkte jeg at det var galskap. Det jeg husker fra øyeblikket vi skulle hoppe, er omtrent noe sånn som «nå skjer det» kombinert med skrekkblandet fryd. Jeg stolte fullt og helt på Craig som jeg hoppet med, lukket øynene, og håpet på det beste 😛

De første 2-3 sekundene er helt uvirkelige. Det går ikke an å beskrive den følelsen man har. Jeg holdte nok ikke øynene lukket så lenge, for når jeg åpnet de igjen hadde vi fortsatt ikke kommet oss helt i den flygende stillingen, så jeg fant ikke igjen bakken med øynene. Men etter en kort stund så jeg at bakken var der laaaaangtlangt under oss. Og her kommer adrenalinet. Da var frykten borte, og adrenalinet pumpet for fullt. Man mister helt følelsen av å rase nedover i oppmot 200 km/t. Når jeg tenker tilbake, så føltes det frie svevet veeeldig korte, og plutselig var fallskjermen løst ut. Dette var en litt mer flytende følelse, og jeg begynte nok å komme litt mer til meg selv, og sa «å herregud, å herregud» på norsk. Da hører jeg Craig bak meg «yes, oh my God». 😛 Craig ba meg stenge øynene, og lurte på om jeg noen gang hadde lurt på hvordan det ville være å være en fugl. Den flyvende følelsen, med øynene stengt, var helt og holdent fantastisk deilig. Det burde alle prøve. Vi fløt ivei mens Craig forklarte hvordan han styret fallskjermen, og gav «tømmene» til meg. Så pekte han på litt forskjellige ting på bakken som han forklarte for meg hva var. Jeg vet at han nevnte på flere ting, men det eneste jeg husker var noen fjell.

Når vi nærmet oss bakken fikk jeg beskjed om å løfte opp føttene fordi vi kom til å lande i ganske stor fart. Verken Marte, Thea eller jeg hoppet med sko på, så Craig var redd jeg skulle skrubbe opp føttene mine i landinga. Av den grunn sa han at jeg bare kunne sette meg på rumpa når vi landet. Og en blidere jente enn ‘a Line Storsnes som nettopp har landa et flyskjermhopp skal du lete lenge etter! Jeg var rett og slett så utrolig fornøyd som jeg ikke kan huske at jeg har vært noen gang. Når jeg i tillegg ser Thea (som har landet før meg) komme løpende mot meg med åpne armer og et like stort glis i ansiktet, begynte jeg å hoppe bortover mot henne. Så hoppet vi litt rundt sammen, og var veldig fornøyde og gira begge to. Hvis det er noen som har sett «Christian and the lion» på youtube, så var dette her nesten på samme måte. I ettertid har vi ledd fryktelig mye av dette øyeblikket, og jeg har heldigvis fått med den morsomme seansen på film.

I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Det var verdt hver eneste Namibiske dollar, og hvert eneste fryktfulle øyeblikk rett før vi hoppet ut. Jeg er nok glad for at jeg hoppet ut først. Thea, som satt igjen i flyet etter jeg hadde hoppet og skulle hoppe selv, ble litt ekstra nervøs når hun så hvor fort Craig og jeg ble borte, så jeg er glad jeg slapp å oppleve det. Til sist vil jeg gi en STOR takk til Marte og Thea – jeg hadde aldri i mitt liv hoppet i fallskjerm, hvis ikke dere hadde vært så bestemte på å gjøre det, og at dere lot meg få det helt og holdent på mine premisser. Tusen takk 🙂

Todeloo

Ps: Flere bilder kommer kanskje i løpet av dagen.