Da var vi ferdige i praksis, og èn mnd med ferie begynner. Det var veldig trist å ta farvel med alle menneskene man har blitt så glad i. Marte hadde sin siste dag på tirsdag, ettersom hun dro ned til Windhoek på onsdag for å hente søsteren sin Guro. Thea og jeg hadde vår siste dag på onsdag. Likevel ble det grining på oss alle tre fra første sekund på tirsdag, når lærerne på morgenstunden sang en av de sangene de pleier å synge. Da sto 3 stk norske jenter og stortutet… 😛 I matpausen mente vi å synge et par sanger med pianokomp for å ta farvel. Bibliotekardama, Mrs. Damases, skulle absolutt ha oss til å trille pianoet til «lærerværelset» sånn at vi kunne synge der. Vi kviet oss, men ble til slutt overtalt. Da viser det seg etterhvert at lærerne tar resten av dagen fri, for da er det avslutningsfest for oss norske studentene. Det var kjempehyggelig! De disket opp med både mat og drikke, og hadde til og med kjøpt avskjedspresanger til oss! På onsdag prøvde vi å stagge tårestrømmen litt ettersom vi gråt så mye på tirsdag, men det var ikke bare lett å holde seg når elevene i klassen så på deg med sorgtunge øyne og spurte «hvorfor må dere dra?». Det har uansett vært en helt unik og vidunderlig praksisperiode, som jeg aldri hadde kommet til å få oppleve maken til hjemme i Norge.

Har jeg forresten fortalt om independence dag? Det tror jeg ikke. Helga for ei uke siden kjørte vi en høykulturell helg. På lørdag feireit vi nasjonaldagen til Namibia. Eeeegentlig er denne datoen 21. mars, men dagen ble feiret helga etter her i Tsumeb. Anne, Marte, Thea og jeg fikk utdelt t-skjorter og solskjermer av Kasiringua (kontaktpersonen vår her), og følte oss som skikkelige turister der vi vandret rundt som ekte frigjøringsfeirere. Et lite bilde av stasen her:

Marte og jeg i den fine habitten 😀

På søndag fortsatte vi å være kulturelle, og tok oss en startur til kirka for å undersøke hvordan det var. Også dette var en annerledes opplevelse, bl.a. mye mere sang og musikk, og høyere religiøst innhold enn hva jeg har opplevd hjemme i Norge.

På onsdag tok vi med Kasiringua og søstera til Marte på et spisested som er ganske nyåpnet her, og heter Dros. Adriano/Alfredo (som jobber sammen med Kasi) kjørte oss, og hadde ikke plass til alle i bilen samtidig. Thea og jeg ble med på sisterunden, og passet på å få tatt et bilde med selvutløser før vi dro:

Thea og jeg pyntet til middag med Kasiringua

Torsdag tok tidligere nevnte Mrs. Damases oss med til en tur til location. Dette er en plass hvor de fattigere her i byen bor i blikkhusene sine. På denne turen støtte vi på en av elevene jeg har hatt i fjerdeklasse, og som er den eleven jeg har hatt mest med å gjøre. Det var skikkelig stas å få se ham igjen, og han smilte sjenert når vi var der (han smiler sjelden). Et lite bilde igjen:

Og ikke minst: Jeg fikk tilsendt påskeegg og påskekyllinger fra Norge, for dere som ikke vet det, av Hege og Stein med familie, som kom frem rett før helga. Sjokoladeegga var ikke formet som egg, men som noe flatklemt noe etter turen, men FY SØREN så godt det smakte!:)

I helga har vi vært på en utflukt, en langtur. Vi kjørte nordover til et sted som heter Opuwo, og her så vi både på Ruacana falls, og besøkte Himbaene – et av folkeslagene her i Namibia. Damehimbaene går toppløse, og smører inn både kropp og hår med et rødaktig middel laget av smørfett og okerstein. Vi kjøpte noen crafts (eller greeeefts, som vi kaller det på Namibisk-Engelsk) her, og fikk omvisning i noen av Himbahusene. I tillegg ble vi smurt inn i ansiktet med denne røde blandingen:

Vi prøvde å skli rett inn i mengden blant himbaene...

Selve byen Opuwo var i utgangspunktet en liten nedtur. Det var tydelig at byen ikke bare preg av så mye turisme, så masingen på oss som var der var desto større. Dessuten var det også litt kjedelig at det ikke fantes vann der vi bodde mellom kl 21 og 6. Likevel fant vi plutselig ut at det var et hotell der langt oppi intet, og prøvde å ta turen dit. Dette med positivt resultat, der var det både basseng og kjempemat. Turen ble alt i alt utrolig bra, og så billig som vi kunne få det ettersom vi fikk låne hus, og hadde egen «privatsjåfør» i 63 år gamle, britiske Derreck som jobber sammen med Anne. Da ser jeg bare med iver frem til lørdag når mamma, pappa og kjæresten til Thea kommer på besøk 🙂

Todeloo

Marte og jeg med hvert vårt kjede kjøpt av Himbaene (jeg lånte mitt av Guro for anledningen)