ADVARSEL: Dette blir en lang blogg… For de som vil se bilder fra klassefest; hopp lengre ned i bloggen!

Ungkaren har igjen tatt sitt valg, og de fire heldige jentene som går videre er: Benedicte, Else-Marit, Ingrid og Helene. For å se bilder av disse, klikk deg inn på et tidligere blogginnlegg. Kampen snører seg til, og ungkaren har fortalt meg flere ganger over telefon at han ikke liker å måtte velge ut jenter. Likevel må programleder minne om at det til tross for dette skal stå igjen èn ungkarskvinne til slutt, og at det ikke er vanlig med bigami her i landet. Ei heller er Peter denne typen. Peter har vært så elskverdig å ta seg tid til å skrive et brev til hver av de fire ungkarskvinnene som nå er igjen, og disse brevene blir sendt ut rett etter denne bloggen her – trivelig! I tillegg til dette har programleder oppfordret til (les: tvunget) at ungkaren spiller inn en video. Dette har ungkaren takket ja til, og dette tar sin tid ettersom han ikke stoler nok på programleder til at hun skal få redigere den. Uansett; gled dere! Ungkarskvinner, dette betyr at dere kan få hvile på laurbærene enn så lenge, og at ungkaren er den som skal ta det neste trinnet i forholdet dere imellom. Video vil bli lagt ut her på bloggen når den er klar, gled dere. Da vil jeg bare få gratulere de 4 heldige som har gått videre, og ønske lykke til i brevlesingen – hendene over dyna!

For de som er interessert i ungkarstvisten: dere kan slutte å lese nå, her kommer det om mitt liv. Fredag hadde jeg min siste eksamen. Her unnslapp jeg stort sett eksamensnervene. Hodet mitt hadde nok også tatt litt sommerferie under denne eksamenen, for tankene tenkte slett ikke kun på GLSM. Dessverre var ikke min kjære eksamensvakt der denne gangen. Derimot var det en annen vakt som var ganske “stommelbent”, som vi sier på min dialekt. Han subbet altså litt når han gikk, og så i det hele tatt litt medtatt ut med tanke på hvordan han gikk. Da begynte jeg å tenke over hva jeg hadde gjort om han hadde fått hjerteinfarkt, og inni hodet mitt fant jeg ut at vanlige eksamensregler bare måtte vike, og at jeg måtte ha forlatt plassen min og sjekket om han pustet, hadde puls, og hvis nei – begynt hjerte-lunge-redning. Ingen skal komme her og påstå at jeg ikke er forberedt på det meste!

Fredagskveld var det eksamensavslutningsfest med klassa. Verken Magnhild, Janne eller Sarah var på denne, så jeg måtte ta farvel med de rett etter eksamen, noe som ikke var spesielt moro. Jeg følte at de henholdvis syklet, kjørte og danset ut av mitt liv. Håper vi sees snart, jenter, dere er alltid velkomne til Trysil! På festen ble det tatt bemerkelsesverdig mange bilder av meg og Solveig, spesielt av sistnevnte. Skjønner ikke helt hvordan dette gikk til… Enkelte av bildene fra festen vil bli lagt ut her.

Lørdag kom pappaen min opp til Trondheim med henger for å hente meg og sakene mine hjem. Ikke dumt spør du meg. Jeg var med på å bære ned sengen min, og den tidligere nevnte hylla jeg kjøpte meg på ikea. Pappa syntes vi skulle spare oss for unødvendige turer opp og ned trappa til fjerde etasje, derfor slengte jeg ut tre svarte søppelsekker med klær ut vinduet. Det var ustyrtelig morsomt, selv om jeg var litt redd. Pappa trodde nemlig det var et utmerket forslag at han kunne stå nede og ta i mot, eller i det minste bremse farten på sekken. Der og da var jeg sikker på at pappas siste time var komme. Heldigvis tok han til vett og lot den klæsje i bakken, og selv om den røyk i begge (alle) ender gikk det ganske fint! Resten av sakene bar pappa ned mens jeg vasket – hohoho, dere måtte bære ned alt selv Else-Marit og Jannicke!! Apropo Jannicke så dro hun i dag opp til Harstad for sommerjobb. Lykke til!

Lykkelig og fornøyd kom jeg ned etter alt var ferdigutryddet og vasket. Det viste seg da at bilen hadde gått strømtom av at nødblinken sto på. Pappa er fullt klar over at han har ei veldig sterk datter, så sammen prøvde vi å dytte i gang bilen etter å ha ringt Marius for å konstantere at han ikke hadde startkabler – takk skal du *beep* meg ha. Neida, Marius ville egentlig hjelpe, men hadde ikke anledning uten startkabler. Hvertfall: sammen fikk vi bilen opp i ei viss fart, og pappa heiv seg inni etterhvert for å starte. Det ble bråstopp. Akk, min sårede stolthet, jeg trodde jeg var like sterk som Pippi og Jesus tilsammen. Det var da det skjedde, en åpenbaring: En søt, kort mann av utenlandsk opprinnelse tilbød seg å hjelpe! Pappa uttalte så sakte og tydelig han kunne “TOM FOR STRØM!”, og jeg måtte nesten le litt. Tror faktisk mannen skjønte før det at noe var feil der jeg løp av meg skoene i forsøk på å dytte bilen opp i høy fart. Sammen med mannen og datteren hans fikk vi bilen opp i høy fart, ka du tru, og bilen startet. Hurra! Da kom vi oss hjem likevel.

Lørdagskveld gikk med til nok en fest, og jeg dro i vei ganske umiddelbart etter vi kom hjem og jeg fikk dusje. Tidligere har jeg spekulert i om jeg må kutte ut alkohol ettersom den har caused me some dårlig form selv om inntaket har vært veldig lavt. Det er det slutt på! Sprit er tingen. Jeg kunne uten problemer ha tatt en fest også i kveld. Bilder herfra blir kanskje lagt ut på bloggen etterhvert hvis ønskelig. Noen blir lagt ut i morgen, vet jeg. Artig fest var det.

Tilslutt vil jeg komme med ord fra barnemunn, ettersom to av mine kjære tantebarn var her i dag. Minde så søppelbøtta mi full av kosmetikkprodukter, og spurte forsiktig: “Tante, er det ei blomsterpotte?” Ikke lett å holde seg alvorlig da. Signe skulle fortelle om da oldemor hadde vært innom her, og dro ut poenget i det lengste: “Så hadde ho en maur på seg da. Åsså hadde ho ei kangro på seg. Åsså hadde ho en maur til på seg! Også var det ti maur rundt henne! Så da drepte vi maurene…”